Fredag morgen våkna vi opp til nok en rienatt hvor riene hadde stoppa opp, mamma hadde hodepine og var sliten, så snille pappa tok en vrang og trøtt basse med seg ned og fikk kommet seg gjennom trassen og blitt klar for bhg, og Aurora gjorde seg stort sett klar sjøl, flinka! Etter å ha sett de avgårde la mor seg like godt igjen, og fikk en time halvannen ekstra på puta, noen rier innimellom vekka meg, og jeg gjorde enkelte tiltak (skal ikke gå i detalj) for å få de til å ta seg opp, men de dabba av hver gang. Men etter å ha prøvd et lite triks i elleve-tia skjedde det plutselig noe, og halv tolv kunne vi konstantere at jo, nå snakket vi skikkelige rier! Endelig!
Supergira og klare pakket vi oss i bilen, gav beskjeder til barnehage og barnevakter, og dro. I bilen følte jeg at riene dabbet litt av, og ble sånn passe bekymra, tenk hvis dette bare ble enda en bomtur? Vel inne på føden ble jeg undersøkt, og en hardhendt og ivrig jordmor nappa godt inni meg, og plutselig sa det pang på riene, men siden jeg bare hadde litt åpning vurderte de å sende meg på et hvilerom eller på en rusletur i byen, men akkurat idet de skulle vurdere det var det vaktskifte, og siden riene nå tok skikkelig tak og kom med to minutters mellomrom ble jeg vurdert på nytt av en annen jordmor, og de bestemte at jeg kunne sitte et par timer i en dagligstue å vente litt, og så kunne de se det litt an hvordan det gikk da.
Hele tiden kom riene tett og godt, men akkurat da det nærma seg sjekken merka jeg at riene dabba av igjen, på nytt kom frykten, hva hvis det ikke hadde skjedd noe? Vel inne på undersøkelsesrommet kom jordmor og jordmorstudent og gjorde hver sin undersøkelse, og det hadde heldigvis skjedd både det ene og det andre, og jeg var kommet langt nok til å bli lagt inn når klokka var blitt seks.
Jordmoren tok veldig hardt i meg, så igjen ble riene tettere og vondere, og jeg trengte nå å bruke pusteteknikk og å holde meg fast når de kom, men denne gangen dabba de også litt av etter en stund, men bare nok til at jeg fikk en deilig pause imellom de, og satt og småprata med Tobias og var ved veldig godt mot! Jeg var skikkelig gira og gleda meg til å endelig få møte Filipen vår!
Det var så rart å se barnesenga som sto i rommet, tenk at vi snart skulle putte en liten skatt oppi der! Jeg hadde masse adrenalin og var ved godt mot disse timene, i åtte-tia satte jordmor en akupunktur-nål i storetåa som gjorde riene litt sterkere og klokka ni ble jeg undersøkt for fjerde gang, og de tok vannet for å lage litt mer effektiv fremgang, og det hjalp, selvom det var veldig ubehagelig da de holdt på...
Helt frem til vaktskifte klokka ti klarte jeg å puste meg fint igjennom riene ved å holde godt rundt Tobias, han var trøsten min, og det hjalp så godt å holde rundt han! Men etter vaktskifte merka jeg en endring i riene, og nå ble det vanskeligere og vanskeligere å puste rolig, jeg begynte å bli skikkelig sliten, og tok til tårene, ville ha epidural, og ville bare være ferdig...
Epidural rakk jeg nok ikke, men jeg fikk ligge i vann, og det hjalp utrolig nok veldig! I det glovarme vannet klarte jeg å slappe helt av imellom riene, og fikk til å puste meg rolig igjennom riene uten å få panikk slik jeg hadde før det. I vannet lå jeg helt til jeg kjente trykketrang, som ifølge Tobias var tre kvarter før han var ute, og da den kom måtte jeg nærmest bæres ut av badekaret, jeg var så sliten og utmattet!
Nå var det veldig vanskelig å holde roen, og jeg var egentlig veldig langt inni min egen verden, men jordmor var veldig flink til å nå inn til meg, og fikk roa meg ned og fikk meg til å puste riktig, det var også Tobias veldig flink til å minne meg på, han var rett og slett helt rå fødselshjelper! Henta meg ut av panikken og trøsta meg og hjalp meg å huske å puste.
Jeg fikk en bedøvelse i bekkenet på hver side da det fortsatt bare var 6cm åpning, (da jordmor sa dette ble jeg helt fra meg, og så for meg flere timer til med fødsel, men neida, heldigvis ble det ikke det!) jeg skulle få lov å presse litt for å hjelpe åpningen etter bedøvelsen var satt, og det motiverte meg, og vips var jeg plutselig helt nærme slutten!
Med rolig pusting under riene, og pesepusting ved trykketrangen klarte jordmor å hjelpe meg til å få full åpning og babyen ned til åpningen på bare et kvarter, og de kunne si til meg at det akkurat ikke kom til å rekke å bli en 1.april-baby, for nå var klokka tolv. Den beskjeden var så deilig! Jeg skulle få lov å presse!! Snakk om motivasjon, for nå var kroppen helt utslitt og ville bare være ferdig.
På team med jordmor jobba jeg babyen ut mest bare med pese-pusting, resten gjorde seg nesten selv, da hode var på vei ut stoppa det opp litt, men da var bedøvelsen helt perfekt å ha, for jeg merka det knapt, enda fire hender tøyde meg i åpninga, jeg bare nøt pausen mellom riene, før neste, den aller siste kom, og så var han ute!
Jeg ble så letta at jeg ikke klarte å bekymre meg da navlesnora var rundt halsen engang, jeg bare gråt av lykke over å være ferdig, og da han endelig gråt (verdens spedeste og mest forsiktige gråt) litt etterpå var jeg i totalt lykkerus!
Det tok litt tid før jeg fikk han opp til meg, men da jeg fikk det fikk jeg se den nydeligste lille miniputten av en vakring! Han var bare helt perfekt, og bitteliten, og all smerten ble plutselig verdt det. Det var mye vondt etterpå, og jeg ble jo herja litt mer med av de tre fødselsmedhjelperene, men med lillegutt i armene ble det liksom piece of cake... 3050g og 49cm perfekthet, med et hode på 34cm i omkrets, helt midt i mellom søskena sine på alle mål!
Og så var de endelig ferdig med å "plage" meg, og vi fikk fred til å bare nyte lillegutt. Tenk at vi skulle få oppleve dette på nytt! Jeg ble enda mer forelsket i Tobias etter å ha opplevd dette, og han er jo så betatt av Filip at jeg nesten må gråte, det er ikke mye som slår synet av de to sammen<3
Klokka to på natta fikk vi servert litt nattmat, og ble etterpå kjørt opp på barsel, hvor heldigvis vi fikk et familierom, og Tobias kunne sove der med oss, det var mer enn jeg hadde turt å håpe på!
Nå ligger jeg alene på barsel, Tobias var hjemmom og henta barna så de fikk hilst på lillebror, og bestefar og bestemor har også vært innom og hilst på, og nå har de reist, og jeg ligger med vidunderet oppå meg og bare nyter! Gleder meg til å ta han med hjem og vise han frem, men nå nyter jeg først og frem å bare kose meg med han i fred og ro <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar